Stamming

Tips til foreldre til yngre barn som stammer

Jeg har laget en tavle med tips til foreldre til yngre barn som stammer. Kan også være brukes av barnehageansatte. Håper noen kan ha nytte av den 🙂

Så er jeg i gang med å lage oppgaver til bruk for barn som stammer. Det er så moro å lage nytt språkmateriell. Satser på å få ferdig en del materiell innen kort tid. Her koser jeg meg med å lage oppgaver der barn som stammer kan øve på å si ord sakte ved hjelp av snegler og skilpadder. Jeg kaller dem snakke-venner 😉

Fortsatt god sommer alle sammen 🙂

Stamming

Stamming i førskolealder

En del barn i førskolealder begynner å stamme. For barnehageansatte, eller foreldre til et barn som stammer, så kan det være vanskelig å vite om barnet stammer, eller om det er normal ikke-flyt, og om det er noe som bare vil gå over av seg selv, eller om barnet trenger logopedhjelp . Jeg tenkte å dele litt informasjon om stamming, og hva man kan tenke på i møtet med førskolebarnet som stammer.

Hva er stamming?

Stamming ses som en nevrologisk prosesseringsvanske som rammer ca 1 av ti barnehagebarn. Vi kan si at barnet strever med å planlegge ordene og setningene raskt og smidig nok. Når barnet planlegger å si en setning, så skal ordene og setningen sendes videre til områder i hjernen som igjen sender signaler om hvordan barnet skal si setningen. Men denne prosessen går tregere hos dem som stammer, noe som fører til en mindre smidig taleflyt. Denne vansken med hurtig og effektiv prosessering av signaler i hjernen er medfødt. Men miljøet rundt barnet vil oftest være med på å påvirke om barnets disposisjon for stamming vil utvikle seg til en større talevanske, eller om det vil gå over av seg selv. For førskolebarn vil ofte miljøet rundt barnet og hvordan vi møter barnets stamming, påvirke hvordan barnets stamming utvikler seg.

Kjennetegn ved stamming:

Stamming starter vanligvis med det vi kaller kjerneatferd. Det kan innebære repetisjon av lyder, forlengelser og blokkeringer.

  • Ved repetisjon av lyder kan barnet repetere lyder, stavelser eller ord. For eksempel «K-k-k-k-kan jeg få is?», eller «Jeg-jeg-jeg-jeg vil ha banan».
  • Ved forlengelse av lyder sier barnet for eksempel «mmmmamma er ffffffin»
  • Ved blokkeringer stopper lyden ved at barnet blokkerer luft eller stemme, for eksempel «b——-ok».

Et barn som begynner å stamme reagerer kanskje ikke på stammingen, og kan dermed ha lette og lite plagsomme repetisjoner og forlengelser av ord. Barn som derimot begynner å bli bevisst på stammingen, og begynner å forstå at han/hun ikke klarer å snakke like lett som andre, kan reagere med flauhet eller frustrasjon. Dette kan føre til at barnet unngår å snakke i ulike situasjoner, eller prøver å presse frem ordene ved å bruke ekstra lyder eller bevegelser. Dette kalles sekundæratferd. Når barn begynner å bruke strategier for å unngå stammingen sin, ved for eksempel unngå å snakke, eller lage ekstra lyder for å slippe ut av stammingen, eller kanskje rister på hodet eller vifter med hendene for å komme ut av et stammeøyeblikk, så er det tegn på at barnet er bevisst på stammingen. Hvis barnet tilegner seg mange slike lærte reaksjoner, der barnet forsøker å unngå å stamme eller flykte fra stamming, så er det ofte nødvendig med logopedhjelp for å bedre stammingen.

Tidlig stamming kan være forbigående ved at barnet slutter å stamme av seg selv innen 12-18 måneder. Eller stammingen kan vedvare, slik at det er behov for logopedhjelp for å bedre taleflyten. Barn som fortsetter å stamme kan komme inn i en sirkel hvor de reagerer på taleflyten sin ved å stramme talemusklene, og unngå vanskelige ord og situasjoner.

Utvikling av stamming:

Stamming starter vanligvis i alderen 2-4 år. Vi tenker oss at stammeutviklingen kan deles i stadier, selv om de kan gå noe over i hverandre.

1.Normal ikke-flyt (1.5 – 6 år): Mange barn i førskolealder repeterer ord, og dette kan betegnes som småbarnsstotring. Et barn med normal ikke-flyt bryr seg som regel ikke om ikke-flyten og legger ikke spesielt merke til det. Barnet med normal ikke-flyt viser ikke tegn til frustrasjon eller flauhet over stotringen. Ved normal ikke-flyt er det vanlig med kun 1-2 repetisjoner av ord, for eksempel «Jeg-jeg liker is».

2. Borderline stamming (1.5 – 3.5 år): Borderline-stamming kan ligne på normal ikke-flyt, men skiller seg likevel på en del viktige områder. Det tydeligste er at de har mindre flyt, og de repeterer ofte ord mer enn to ganger, for eksempel «Jeg-jeg-jeg-jeg liker is». Barnet begynner også ofte med forlengelser i tillegg til repetisjoner, for eksempel «mmmmmin pappa liker is». Men foreløpig er barnets repetisjoner og forlengelser av lyder løse og avslappede. Barnet reagerer sjelden på stammingen.

3. Begynnende stamming (3.5 – 6 år): Repetisjonene blir hyppigere, og ofte kan barnet spenne talemusklene for å presse frem ord, og hos noen barn starter nå de første blokkeringene av ord. Barnet begynner nå å bli bevisst på stammingen, og kan reagere med å legge til ekstra lyder når han/hun snakker, blunke med øynene for å slippe ut av stammingen, eller å unngå å snakke i noen situasjoner. Barnet har enda ingen sterke følelser av frykt for snakking og stamming, men ofte ser man at barnet er oppgitt og frustrert over stammingen sin.

4. Overgangsstamming (6 – 14 år): Barnet begynner nå å bruke blokkeringer, i tillegg til repetisjoner og forlengelser. Det som oftest skiller barn som stammer i denne fasen, fra barn med begynnende stamming, er at de begynner å frykte stammingen sin, og de reagerer på frykten for å stamme ved å forsøke å unngå stamming. Følelser av frykt, skam og flauhet over stammingen preger ofte denne fasen. Dette kan utvikle seg hvis barnet stammer og omgivelsene reagerer med å vise at de er ukomfortable med det, at de synes synd på, eller gjør narr av. Blokkeringene er skremmende i seg selv, men kan forverres ved negative reaksjoner fra omgivelsene. Mange lyttere vet ikke hvordan de skal forholde seg til stamming, og kan dermed avbryte eller se vekk og vise at de er ukomfortable. Barnet føler at det gjør noe galt og forsøker å unngå disse situasjonene.

Årsaker til stamming:

Forskning viser at stamming har en genetisk komponent, og barn som stammer har ofte slektninger som stammer. Det betyr at stammere har arvet noe som øker sannsynligheten for å stamme. Det henger sammen med hvordan et barn utvikler nervebanene for tale og språk. Hjerneforskning viser at strukturer i venstre hjernehalvdel som har med språk og tale å gjøre, ikke fungerer helt som de skal hos personer som stammer. Barn som stammer kan ha vansker med informasjonsflyt mellom språkområdene i hjernen. Når barnet planlegger å si en setning, så kan de ha vansker med å få rask tilgang til ordene i hjernen, og til hvilke talebevegelser som er nødvendige for å produsere de språklydene man ønsker. Stammere kan dermed trenge bedre tid på å prosessere det de skal si. Derfor kan det være til hjelp å senke taletempoet, slik at man får bedre tid på å prosessere det som skal sies.

Selv om barnet som begynner å stamme har en predisposisjon for stamming, så er det sånn at gener og miljø må virke sammen for at stamming skal oppstå. Miljøet rundt barnet kan være med å bidra til at stammingen opphører, eller til at stammingen vedvarer og kanskje utvikler seg til en større talevanske. Når barn blir 3-5 år begynner de å oppfatte hvordan andre rundt seg snakker i forhold til seg selv. Hvis barnet med begynnende stamming møter negative reaksjoner fra voksne eller barn, så kan det bidra til følelser av flauhet og skam, noe som kan føre til forverring av stamming. Stamming kan også forverres hvis barnet opplever å bli avbrutt, få mange spørsmål, eller ved at det brukes et mer avansert språk enn barnet har forutsetninger for.

Hva kan føre til at et barn fortsetter å stamme?

Når et barn starter å stamme kan det enten forsvinne etter noen måneder, eller det kan utvikle seg til en større talevanske. Hos de fleste barn så starter stamming som repetisjoner som de knapt er klar over, og oftest ikke reagerer på. Men over tid blir mange av disse barna bevisste på taleflytvanskene, og kan reagere på dem med økt spenning og hyppigere repetisjoner. Så blir repetisjonene rasker og mer uregelmessige etter hvert som barnet blir mer bevisst og prøver å stoppe det. Når barnet skaper større og større spenninger i et forsøk på å stoppe dem, så kan repetisjonene utvikle seg til forlengelser og blokkeringer. Vi kan dermed tenke oss at et førskolebarn som begynner å stamme kan bli kvitt stammingen av seg selv, kanskje fordi barnet ikke er så bevisst på stammingen, eller ikke bryr seg om det, og fordi barnet ikke møter negative reaksjoner fra andre barn og voksne. Et barn som derimot begynner å stamme, og som er bevisst på å ikke mestre talen, og som reagerer med negative følelser på stammingen, vil ha større sannsynlighet for at stammingen utvikler seg til en større vanske, og særlig hvis barnet i tillegg opplever negative reaksjoner fra andre.

Hvordan kan man best mulig møte barnet som stammer?

For førskolebarn er det viktig å forsøke å unngå at stammingen utvikler seg til å bli mer alvorlig ved at barnet blir mer bevisst på stammingen, og reagerer på stammingen med frykt. Derfor er det en del tilpasninger personer i miljøet rundt barnet kan gjøre for å redusere stamming.

  • Øve på å snakke sakte er noe av det viktigste foreldre og ansatte i barnehagen kan gjøre. Hvis språkmiljøet oppmuntrer barnet til å snakke fort med få pauser, så stilles det store motoriske krav til barnets taleflytsystem. Stamming kan forverres ved at barnet føler tidspress på å snakke, og hvis de blir avbrutt når de snakker. Hvis voksne reduserer taletempoet sitt vil det gi barnet mer tid til å prosessere talen. Og hvis barnet får tid på å snakke, uten å bli avbrutt, så vil barnet få bedre mulighet til å planlegge det han/hun vil si.
  • Det er lurt å ikke bruke for mange spørsmål. Spørsmål har krav i seg, og kan føre til mer brudd i talen.
  • Samtaleregler i barnehagen kan være fint for barnet som stammer. Da vet barnet at man snakker etter tur, at man ikke blir avbrutt. Hvis barnet blir avbrutt mens det snakker lærer barnet seg at det har begrenset taletid, noe som igjen skaper tidspress.
  • Det er lett å bli usikker på hvordan man skal forholde seg til barnet som stammer. Reaksjoner på dette kan være at man fullfører ord/setninger for barnet, ser vekk når barnet stammer, eller på andre måter viser at man er ukomfortabel med barnets stamming. Slike reaksjoner kan gi barnet følelsen av å ikke mestre å snakke, eller følelse av å ha gjort noe galt. Det er bedre å la barnet få tid til å snakke ferdig, at man har blikkontakt mens barnet snakker.
  • Ha en naturlig væremåte, selv om barnet stammer.
  • Ikke gi barnet råd om hvordan det skal snakke.
  • Hvis det er mulig er det fint å gi barnet egentid med en voksen, hvor barnet kan snakke i sitt tempo og uten avbrytelser.
  • Vær åpen om stammingen. Barnet bør få oppleve at stamming ikke er noe som det behøver å skjule eller frykte. Det er greit å vise barnet at du vet om stammingen. Man kan for eksempel si «der hoppet du litt på ordet», og «det ordet kom lett», eller «der satt ordet litt fast, det hørtes ut som et vanskelig ord».
  • Fokuser på innholdet, ikke på måten barnet snakker på. Vær opptatt av det barnet sier og kommuniserer.

Lykke til!

Språktrening er gøy 😉

Uttale

Minimale par med dentale og velare lyder (k-t, g-d)

Jeg har tidligere skrevet om når de ulike språklydene kan forventes å være på plass hos barn, og tenkte jeg skulle nevne det igjen, siden det hender jeg får henvendelser fra foreldre som lurer på dette. For litt siden fikk jeg mail fra ei mor som var bekymret for datteren som ikke mestret ord med lydene /k/ og /g/, og som blandet lydene/ k – t/ og /g – d/, og moren lurte på om hun burde bekymre seg for det, og hva hun evt. kunne gjøre for å hjelpe datteren med å mestre uttale av lydene /k/ og /g./ Jeg skal derfor komme med noen tips her til bruk av minimale par for å øve på disse lydene. Men først litt repetisjon av språklydene 😉

Det er normalvariasjoner med tanke på når ulike språklige milepæler nås. Men rekkefølgen på utvikling av lydene er stort sett den samme.

Grense for språklydstilegnelse (Preus, 1982):

  • 3 år: vokalene + m – b – p – h
  • 4 år: n – t – d – j – f – v – l
  • 5 år: k – g – ng
  • 6 år: r
  • 7 år: s (etter tannfelling)
  • 8 år kj – skj -lydene

De fleste språklydene tilegnes før barnet er 6 år, men manglende fortenner kan gjøre at /s/ henger igjen som en lespe /s/. /Skj/ og /kj/ -lydene kan være vanskelig å skille, og /r/ -lyden kan henge igjen.

Alle små barn uttaler ord feil, og forenkler mønstre i språket. Det er en del av den normale utviklingen på veien mot å mestre taleferdighetene. Når barn er små kan de for eksempel forenkle uttalen ved å gjenta stavelser (bamse blir «baba»), utelate siste lyd i ord (stol blir «sto»), forenkle ord med konsonantklustere (bråke blir «båke»), redusere stavelser (elefant blir «fant»), eller bytte om lyder i ordet (visp blir «vips»). Dette er vanlig før barnet er ca 2.5 år.

Når barnet blir litt eldre er det vanlig at barnet forenkler uttalen ved å erstatte enkelte konsonantlyder, for eksempel ved at bakre lyder flyttes lengre frem i munnen, det vi kaller fronting eller dentalisering. Fronting av ord kan for eksempel være at barnet sier «tate» i stedet for kake, eller «topp» i stedet for kopp. Barnet kan også uttale ord ved at fremre lyder lagres lengre bak i munnen, og dette kalles backing eller velarisering. Eksempel på backing av et ord kan være at barnet sier «kåg» i stedet for tog.

«Det er et kåg»

Etter hvert som barnet mestrer mer og mer av talespråket reduseres forenklingene av uttalen. Siden det er normalvariasjoner knyttet til barns språklydsutikling, så er det ikke noe klart svar på når et feilmønster kan betegnes som en vanske. Men hvis barnet fortsatt bruker mange forenklinger ved 4-5 årsalderen kan det være en indikasjon på underliggende språkvansker. Men om det er indikasjon på en vanske eller ikke kommer blant annet an på type feil barnet gjør, og antall feil. Hvis man er i tvil om et barn er forsinket i sin utvikling, eller om det kan være tegn på en språklydsvanske, så er det best å kontakte en logoped, siden logopeden har kjennskap til hva som er typisk språklydsutvikling, og kan vurdere om barnets uttalemønstre kan indikere en forsinket utvikling eller en vanske.

Å erstatte bakre lyder med fremre lyder er en vanlig måte å forenkle uttalen på. Hvis du er forelder til et barn, eller jobber med et barn som strever med velare og dentale lyder, dvs. bakre lyder som /k/ og /g/, og fremre lyder som /t/ og /d/, så vil jeg tipse om en metode som heter «Minimale par». Dette er en metode jeg har benyttet mye med barn som strever med uttale av språklyder.

Minimale par er ordpar som er like med unntak av ett av fonemene (lydene) i ordene. For eksempel er ordene «Tone» og «kone» like, med unntak av førstelyden. Det samme gjelder ordene «topp» og «kopp». Den første lyden i ordene har stor betydning for meningsinnholdet. Om du bruker /t/ i stedet for /k/ først i ordet får du helt forskjellig betydning av ordet. Slike minimale ordpar kan derfor være nyttige å bruke for å trene på uttale av for eksempel /k/ og /g/, som er lyder en del barn strever med. Hvis barnet for eksempel skal be om å få bildet av «kopp», så er det nødvendig å si k-lyden først i ordet. Hvis barnet heller bruker /t/ -lyd blir ordet «topp» i stedet for «kopp». Det kan dermed være fin bevisstgjøring på å uttale ordet med riktig lyd først. Minimale par kan brukes med andre lydforenklinger enn k-t og g-d. Men her kommer noen flere eksempler på ord som kan brukes for å øve på minimale par med /k/ og /g/ 🙂

  • topp – kopp
  • tall – kald
  • tappe – kappe
  • Tone – kone
  • tam – kam
  • tube – kube
  • Tim – Kim
  • tå – gå
  • takk – gakk
  • datt – katt
  • duer – kuer
  • dal – gal
  • do – god
  • tull – gull

Her kommer noen tips til hvordan du kan bruke kort med minimale par:

1.»Hopp i havet»: Her legges kortene på bordet, og hver spiller har 3-4 kort på hånda. Så spør man den andre om den har det kortet du trenger for å få et par (to like). For eksempel kan barnet spørre deg «Har du kopp?» Hvis barnet sier «kopp» riktig og du har den sier du «Ja, jeg har kopp», og barnet får kortet. Hvis du ikke har bilde av «kopp» sier du «Nei, jeg har ikke kopp. Hopp i havet». Og barnet trekker et kort fra bunken på bordet. MEN hva hvis barnet spør etter «kopp» men i stedet sier «Har du topp?». Da kan du spørre barnet «Mener du topp eller kopp», mens du viser tydelig hvordan ordene sies.

2. En liknende versjon er «Hemmelig vegg». Da har dere et skille mellom dere når dere spiller. For eksempel en perm, eske eller lignende. Du og barnet får tre kort hvert. Resten av kortene ligger i en bunke. Så skal barnet spørre «Har du kam?». Hvis du har bildet får barnet det. Hvis ikke sier du «Nei, jeg har ikke kam. Hemmelig kort» og barnet får et nytt kort fra bunken. Så spør dere annenhver gang.

3. Dere kan ha ordpar liggende på bordet, og be hverandre peke på det riktige kortet. For eksempel kan du si til barnet «pek på kube», og se om barnet peker på kube eller tube. Så er det barnets tur til å si hvilket kort du skal peke på.

Lykke til!

Språktrening er gøy 😉

Språklig bevissthet

Vi øver på første lyden i ord ved å lage is

Her kommer tips til en morsom aktivitet jeg har brukt for å øve på å lytte ut første lyden i ord. Jeg har laget tavler der hvert barn får et bilde av kjeksen til en kuleis, og på kjeksen er det en bokstav. Så har jeg laget bilder av kuleis med ulike farger, og på disse er det bilder av ord som begynner med ulike bokstavlyder. Barna trekker bilder til kuleisen, og skal finne hvilken bokstavlyd ordet på bildet starter på. Når de har funnet riktig lyd plasserer de bildet oppå kjeksen. Så plasserer man flere og flere kuleis oppå hverandre, ettersom man finner flere bilder som passer til bokstavlyden på kjeksen. Det er moro, for det kan bli fine, høye kuleis, og med ulike farger.

Aktiviteten kan brukes med ett eller flere barn. Hvis det brukes med ett barn kan barnet få en tavle, to, eller flere, alt etter hvor mange bokstavlyder man vil øve på om gangen.


Hvis flere barn gjør aktiviteten samtidig kan de få en eller to istavler hver, og barna trekker da iskule annenhver gang. Man kan velge å snu iskulene med bildesiden ned, eller å la dem ligge på bordet med bildesiden opp.

Lykke til!

Språktrening er gøy 😉

Spill

Hus-spill

Jeg har laget hus-spill for å øve på rimord, kategorier og førstelyd i ord. Min erfaring er at barn synes det er gøy med slike spill. Og læringen går mye lettere når den oppfattes som morsom.

Slik spiller man hus-spill:

  • Hver spiller plasserer brikken sin på start (døra).
  • Man kaster terning og flytter det antallet terningen viser.
  • I det grønne huset er det bilder av kategorier. Når du lander på et bilde skal du si navn på den kategorien du kommer på. Hvis du for eksempel lander på bildet av frukt skal du si så mange frukt du kommer på (banan, eple, druer osv).
  • I det blå huset er det bilde av ord vi skal finne rimord til. Hvis du for eksempel kommer på et bide av gris, så skal du finne ord som rimer på gris.
  • I det røde huset er det bokstaver i kan komme på. Når du lander på for eksempel bokstaven S, så skal du komme på ord som starter på s-lyd (sol, suppe, saft osv).
  • Den som kommer først i mål har vunnet.

Lykke til!

Språktrening er gøy 😉

Uttale

Skarre-r og rulle-r

Jeg fikk nylig en henvendelse fra ei mor med spørsmål om rulle-r og skarre-r. Hun var bekymret for sønnen sin på 5 år som nylig hadde begynt å bruke skarre-r. Barnet snakket østlandsk og skal derfor i utgangspunktet bruke tungespiss-r/rulle-r. I lang tid hadde barnet erstattet r-lyd med j-lyd, men hadde nå altså begynt med skarre-r, og mor lurte derfor på om de burde øve på å få skarre-r over til rulle-r, eller om det ikke var nødvendig å ha fokus på, men at det kanskje ville gå over til rulle-r av seg selv.

Ofte tenker vi at barn på 5 år som ikke mestrer r-lyd fint kan mestre den av seg selv etter en stund, og det er ikke uvanlig at barn ikke får til r-lyden i løpet av barnehagetiden. Det er vanlig å erstatte r-lyd med j-lyd eller l-lyd, for eksempel «redd-jedd», eller «rev-lev». Hvis barnet selv ikke er bevisst at han/hun ikke sier r-lyden korrekt, og det ikke oppleves som noe problem, så kan man vente med å trene spesielt på dette. Hvis barnet derimot er bevisst, og opplever problemer med å ikke mestre lyden, så burde det øves på at barnet skal mestre r-lyden.

Når barnet begynner å si skarre-r kan det tyde på at barnet er bevisst, og skarre-r kan ses som et tegn på at barnet forsøker å lage en r-lyd. Et viktig skille kan derfor være om barnet er bevisst eller ikke. Når han/hun er bevisst, og lager skarre-r som er forsøk på å få til r-lyd, så bør man øve på å få skarre-r over til rulle-r, og ikke vente til barnet har skarret lenge, da kan det bli vanskeligere å avlære dette.

Når det er sagt er det ikke sånn at et barn som har dialekt med rulle-r nødvendigvis må bruke rulle-r. Det går an å bruke skarre-r selv om man i utgangspunktet har en dialekt der rulle-r er vanlig. Skarre-r regnes som lettere å få til. Når barnet skarrer lages lyden bak i halsen, mens ved rulle-r lages lyden ved at tungespissen plasseres bak fortennene i munnen. Å trene inn en skarre-r i stedet for rulle-r kan noen ganger være en fin løsning dersom barnet ikke ser ut til å få til rulle-r, selv etter trening.



Litt om rulle-r

  • Tungespiss-r kalles ofte for rulle-r, fordi den har en rullelyd.
  • Lyden lages ved at tungespissen plasseres bak fortennene i overmunnen.
  • Tungen er formet som en skål hvor sidene ligger godt inntil jekslene i overmunnen.
  • Lufta blåses langs midten av tungen, slik at tungespissen slår opp og ned flere ganger.
  • Vi kan si at tungen er bred og skålformet med en vibrerende tungespiss.
  • Lyden har stemme, dvs. at vi kan kjenne på strupehodet at det durer/vibrerer. Ingen luft skal slippe ut av nesa.
  • Tungeskålen ved r-uttale er ganske lik som når vi uttaler /n/, /l/, /t/, /d/
  • Å lage rulle-r er en avansert jobb for tunga. Tunga består av mange muskler som skal samarbeide. For å lage rulle-r må tunga være sterk og spenstig nok til å kunne slappe av tilstrekkelig, slik at luftstrømmen kan få slått tungespissen ned. Det er fort gjort å stramme tunga for mye eller for lite.
  • Det kan ta tid å bygge opp god muskulatur.

Tips til å lage rulle-r:

  • Rulle-r lages på samme sted og med samme tungeform som /t/ og /d/. Man kan tenke seg at rulle-r består av mange eksploderte /d/’ er som kommer tett etter hverandre, eller en serie med /tdtdtdtd/.
  • Det er lurt å tenke «td» hver gang du skal si en /r/. Hvis man øver på /tdtd/ vil man sannsynligvis oppleve at den endrer seg til en korrekt /r/ etter hvert, fordi musklene i tunga blir sterkere etter hvert.
  • Man kan tenke seg at man skal prøve å etterligne lyden som traktoren lager.
/tdtdtdtd/
  • Øvelser for å få til denne avslappede vibreringen som rulle-r krever kan være: /t-d/ t-da, t-de, t-di, t-do, t-du, t-dy, t-dæ, t-dø, t-då.
  • Etter hvert kan man si: tra, tre, tri, tro, tru, try, træ, trø, trå
  • Til slutt sier man : ra, re, ri, ro, ru, ry, ræ, rø, rå

Man kan øve på ord med t-erstatning, for eksempel:

  • t-daktor (traktor)
  • t-dapp (trapp)
  • t-doll (troll)

Eller ord med for d-erstatning, for eksempel :

  • d-dikke (drikke)
  • d-duer (druer)
  • d-dåpe (dråpe)

Det er viktig å forsøke å slappe av i tungespissen, for hvis man strammer den vil den ikke vibrere.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om r-lyden og bruk av d- erstatning og t-erstatning for å trene inn r-lyd. https://sprakhjerte.com/2017/08/27/hva-gjor-vi-nar-barnet-ikke-kan-si-r/:

Litt om skarre-r:

  • Det er vanlig å lage skarre-r på sør- og sørvestlandet.
  • Dette er en friksjonslyd.
  • Den lages ved at tungeryggen legger seg inntil den bløte gane, og lager en trang passasje for luftstrømmen slik at det oppstår friksjonslyd. Den bløte ganen er stram slik at ingen luft slipper ut gjennom nesa.
  • skarre-r kan forekomme både som stemt og ustemt lyd, alt etter som nabolydene er stemte eller ustemte.
  • Skarre-r regnes ikke som en vanskelig lyd å få til.

Om man som forelder er usikker på barnets r-lyd, så kan man kontakte en logoped for å få råd. Det er greit om barnet som i utgangspunktet skulle hatt rulle-r bruker skarre-r. Men hvis man ønsker at barnet som bruker skarre-r heller skal ha rulle-r, så burde man øve på rulle-r, og ikke vente på at den går over til rulle-r av seg selv.

Lykke til!

Kilder: Ingebjørg Skaug, «Språklydlære med øvelser»

Spill · Uttale

«Hopp i havet»

«Hopp i havet» er et spill jeg har brukt mye i språk- og uttaletrening. Man kan bruke bilder av det man ønsker å trene på, enten det er ord knyttet til kategorier, eller bilder for å øve på uttale av ord. Jeg har nylig laget meg nye bilder til «Hopp i havet»-spill. Bildene jeg har laget nå inneholder ord med konsonant og vokal.

Slik spiller vi «Hopp i havet»:

  • Hver spiller tar noen kort hver (3-4 pleier å være et passende antall).
  • Resten av kortene legges i et «hav» på bordet med baksiden opp.
  • Poenget er å samle flest mulig par. Du forsøker å samle par ved å spørre en motspiller om et kort du ønsker deg, for eksempel «Har du pølse?». «Har du pære?». Hvis motspilleren har kortet du spurte etter, skal han gi deg dette. Hvis han ikke har dette skal han si «Hopp i havet», og du kan da i stedet trekke et nytt kort fra «havet» på bordet. Så går turen videre til neste spiller.
  • Når du har et par skal du legge paret ned på bordet ved siden av deg. Par får du enten ved å ha fått et kort fra en motspiller, eller ved at du trekker fra «havet» på bordet.
  • Den som har flest kort når alle kortene er brukt opp har vunnet spillet.
  • For å få flere repetisjoner og mer øvelse kan alle benevne bildene de har foran seg når spillet er slutt.

Man kan velge om man vil legge alle kortene spredt utover bordet, som et «hav». Eller man kan legge kortene i en bunke. Noen barn liker godt å ha kortene samlet i bunke, mens andre syns det er mest stas med et stort hav av kort. Stort sett pleier jeg å lage et hav av kortene.


Lykke til!

Språktrening er gøy 😉