Uttale

Minimale par med dentale og velare lyder (k-t, g-d)

Jeg har tidligere skrevet om når de ulike språklydene kan forventes å være på plass hos barn, og tenkte jeg skulle nevne det igjen, siden det hender jeg får henvendelser fra foreldre som lurer på dette. For litt siden fikk jeg mail fra ei mor som var bekymret for datteren som ikke mestret ord med lydene /k/ og /g/, og som blandet lydene/ k – t/ og /g – d/, og moren lurte på om hun burde bekymre seg for det, og hva hun evt. kunne gjøre for å hjelpe datteren med å mestre uttale av lydene /k/ og /g./ Jeg skal derfor komme med noen tips her til bruk av minimale par for å øve på disse lydene. Men først litt repetisjon av språklydene 😉

Det er normalvariasjoner med tanke på når ulike språklige milepæler nås. Men rekkefølgen på utvikling av lydene er stort sett den samme.

Grense for språklydstilegnelse (Preus, 1982):

  • 3 år: vokalene + m – b – p – h
  • 4 år: n – t – d – j – f – v – l
  • 5 år: k – g – ng
  • 6 år: r
  • 7 år: s (etter tannfelling)
  • 8 år kj – skj -lydene

De fleste språklydene tilegnes før barnet er 6 år, men manglende fortenner kan gjøre at /s/ henger igjen som en lespe /s/. /Skj/ og /kj/ -lydene kan være vanskelig å skille, og /r/ -lyden kan henge igjen.

Alle små barn uttaler ord feil, og forenkler mønstre i språket. Det er en del av den normale utviklingen på veien mot å mestre taleferdighetene. Når barn er små kan de for eksempel forenkle uttalen ved å gjenta stavelser (bamse blir «baba»), utelate siste lyd i ord (stol blir «sto»), forenkle ord med konsonantklustere (bråke blir «båke»), redusere stavelser (elefant blir «fant»), eller bytte om lyder i ordet (visp blir «vips»). Dette er vanlig før barnet er ca 2.5 år.

Når barnet blir litt eldre er det vanlig at barnet forenkler uttalen ved å erstatte enkelte konsonantlyder, for eksempel ved at bakre lyder flyttes lengre frem i munnen, det vi kaller fronting eller dentalisering. Fronting av ord kan for eksempel være at barnet sier «tate» i stedet for kake, eller «topp» i stedet for kopp. Barnet kan også uttale ord ved at fremre lyder lagres lengre bak i munnen, og dette kalles backing eller velarisering. Eksempel på backing av et ord kan være at barnet sier «kåg» i stedet for tog.

«Det er et kåg»

Etter hvert som barnet mestrer mer og mer av talespråket reduseres forenklingene av uttalen. Siden det er normalvariasjoner knyttet til barns språklydsutikling, så er det ikke noe klart svar på når et feilmønster kan betegnes som en vanske. Men hvis barnet fortsatt bruker mange forenklinger ved 4-5 årsalderen kan det være en indikasjon på underliggende språkvansker. Men om det er indikasjon på en vanske eller ikke kommer blant annet an på type feil barnet gjør, og antall feil. Hvis man er i tvil om et barn er forsinket i sin utvikling, eller om det kan være tegn på en språklydsvanske, så er det best å kontakte en logoped, siden logopeden har kjennskap til hva som er typisk språklydsutvikling, og kan vurdere om barnets uttalemønstre kan indikere en forsinket utvikling eller en vanske.

Å erstatte bakre lyder med fremre lyder er en vanlig måte å forenkle uttalen på. Hvis du er forelder til et barn, eller jobber med et barn som strever med velare og dentale lyder, dvs. bakre lyder som /k/ og /g/, og fremre lyder som /t/ og /d/, så vil jeg tipse om en metode som heter «Minimale par». Dette er en metode jeg har benyttet mye med barn som strever med uttale av språklyder.

Minimale par er ordpar som er like med unntak av ett av fonemene (lydene) i ordene. For eksempel er ordene «Tone» og «kone» like, med unntak av førstelyden. Det samme gjelder ordene «topp» og «kopp». Den første lyden i ordene har stor betydning for meningsinnholdet. Om du bruker /t/ i stedet for /k/ først i ordet får du helt forskjellig betydning av ordet. Slike minimale ordpar kan derfor være nyttige å bruke for å trene på uttale av for eksempel /k/ og /g/, som er lyder en del barn strever med. Hvis barnet for eksempel skal be om å få bildet av «kopp», så er det nødvendig å si k-lyden først i ordet. Hvis barnet heller bruker /t/ -lyd blir ordet «topp» i stedet for «kopp». Det kan dermed være fin bevisstgjøring på å uttale ordet med riktig lyd først. Minimale par kan brukes med andre lydforenklinger enn k-t og g-d. Men her kommer noen flere eksempler på ord som kan brukes for å øve på minimale par med /k/ og /g/ 🙂

  • topp – kopp
  • tall – kald
  • tappe – kappe
  • Tone – kone
  • tam – kam
  • tube – kube
  • Tim – Kim
  • tå – gå
  • takk – gakk
  • datt – katt
  • duer – kuer
  • dal – gal
  • do – god
  • tull – gull

Her kommer noen tips til hvordan du kan bruke kort med minimale par:

1.»Hopp i havet»: Her legges kortene på bordet, og hver spiller har 3-4 kort på hånda. Så spør man den andre om den har det kortet du trenger for å få et par (to like). For eksempel kan barnet spørre deg «Har du kopp?» Hvis barnet sier «kopp» riktig og du har den sier du «Ja, jeg har kopp», og barnet får kortet. Hvis du ikke har bilde av «kopp» sier du «Nei, jeg har ikke kopp. Hopp i havet». Og barnet trekker et kort fra bunken på bordet. MEN hva hvis barnet spør etter «kopp» men i stedet sier «Har du topp?». Da kan du spørre barnet «Mener du topp eller kopp», mens du viser tydelig hvordan ordene sies.

2. En liknende versjon er «Hemmelig vegg». Da har dere et skille mellom dere når dere spiller. For eksempel en perm, eske eller lignende. Du og barnet får tre kort hvert. Resten av kortene ligger i en bunke. Så skal barnet spørre «Har du kam?». Hvis du har bildet får barnet det. Hvis ikke sier du «Nei, jeg har ikke kam. Hemmelig kort» og barnet får et nytt kort fra bunken. Så spør dere annenhver gang.

3. Dere kan ha ordpar liggende på bordet, og be hverandre peke på det riktige kortet. For eksempel kan du si til barnet «pek på kube», og se om barnet peker på kube eller tube. Så er det barnets tur til å si hvilket kort du skal peke på.

Lykke til!

Språktrening er gøy 😉

Uttale

Skarre-r og rulle-r

Jeg fikk nylig en henvendelse fra ei mor med spørsmål om rulle-r og skarre-r. Hun var bekymret for sønnen sin på 5 år som nylig hadde begynt å bruke skarre-r. Barnet snakket østlandsk og skal derfor i utgangspunktet bruke tungespiss-r/rulle-r. I lang tid hadde barnet erstattet r-lyd med j-lyd, men hadde nå altså begynt med skarre-r, og mor lurte derfor på om de burde øve på å få skarre-r over til rulle-r, eller om det ikke var nødvendig å ha fokus på, men at det kanskje ville gå over til rulle-r av seg selv.

Ofte tenker vi at barn på 5 år som ikke mestrer r-lyd fint kan mestre den av seg selv etter en stund, og det er ikke uvanlig at barn ikke får til r-lyden i løpet av barnehagetiden. Det er vanlig å erstatte r-lyd med j-lyd eller l-lyd, for eksempel «redd-jedd», eller «rev-lev». Hvis barnet selv ikke er bevisst at han/hun ikke sier r-lyden korrekt, og det ikke oppleves som noe problem, så kan man vente med å trene spesielt på dette. Hvis barnet derimot er bevisst, og opplever problemer med å ikke mestre lyden, så burde det øves på at barnet skal mestre r-lyden.

Når barnet begynner å si skarre-r kan det tyde på at barnet er bevisst, og skarre-r kan ses som et tegn på at barnet forsøker å lage en r-lyd. Et viktig skille kan derfor være om barnet er bevisst eller ikke. Når han/hun er bevisst, og lager skarre-r som er forsøk på å få til r-lyd, så bør man øve på å få skarre-r over til rulle-r, og ikke vente til barnet har skarret lenge, da kan det bli vanskeligere å avlære dette.

Når det er sagt er det ikke sånn at et barn som har dialekt med rulle-r nødvendigvis må bruke rulle-r. Det går an å bruke skarre-r selv om man i utgangspunktet har en dialekt der rulle-r er vanlig. Skarre-r regnes som lettere å få til. Når barnet skarrer lages lyden bak i halsen, mens ved rulle-r lages lyden ved at tungespissen plasseres bak fortennene i munnen. Å trene inn en skarre-r i stedet for rulle-r kan noen ganger være en fin løsning dersom barnet ikke ser ut til å få til rulle-r, selv etter trening.



Litt om rulle-r

  • Tungespiss-r kalles ofte for rulle-r, fordi den har en rullelyd.
  • Lyden lages ved at tungespissen plasseres bak fortennene i overmunnen.
  • Tungen er formet som en skål hvor sidene ligger godt inntil jekslene i overmunnen.
  • Lufta blåses langs midten av tungen, slik at tungespissen slår opp og ned flere ganger.
  • Vi kan si at tungen er bred og skålformet med en vibrerende tungespiss.
  • Lyden har stemme, dvs. at vi kan kjenne på strupehodet at det durer/vibrerer. Ingen luft skal slippe ut av nesa.
  • Tungeskålen ved r-uttale er ganske lik som når vi uttaler /n/, /l/, /t/, /d/
  • Å lage rulle-r er en avansert jobb for tunga. Tunga består av mange muskler som skal samarbeide. For å lage rulle-r må tunga være sterk og spenstig nok til å kunne slappe av tilstrekkelig, slik at luftstrømmen kan få slått tungespissen ned. Det er fort gjort å stramme tunga for mye eller for lite.
  • Det kan ta tid å bygge opp god muskulatur.

Tips til å lage rulle-r:

  • Rulle-r lages på samme sted og med samme tungeform som /t/ og /d/. Man kan tenke seg at rulle-r består av mange eksploderte /d/’ er som kommer tett etter hverandre, eller en serie med /tdtdtdtd/.
  • Det er lurt å tenke «td» hver gang du skal si en /r/. Hvis man øver på /tdtd/ vil man sannsynligvis oppleve at den endrer seg til en korrekt /r/ etter hvert, fordi musklene i tunga blir sterkere etter hvert.
  • Man kan tenke seg at man skal prøve å etterligne lyden som traktoren lager.
/tdtdtdtd/
  • Øvelser for å få til denne avslappede vibreringen som rulle-r krever kan være: /t-d/ t-da, t-de, t-di, t-do, t-du, t-dy, t-dæ, t-dø, t-då.
  • Etter hvert kan man si: tra, tre, tri, tro, tru, try, træ, trø, trå
  • Til slutt sier man : ra, re, ri, ro, ru, ry, ræ, rø, rå

Man kan øve på ord med t-erstatning, for eksempel:

  • t-daktor (traktor)
  • t-dapp (trapp)
  • t-doll (troll)

Eller ord med for d-erstatning, for eksempel :

  • d-dikke (drikke)
  • d-duer (druer)
  • d-dåpe (dråpe)

Det er viktig å forsøke å slappe av i tungespissen, for hvis man strammer den vil den ikke vibrere.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om r-lyden og bruk av d- erstatning og t-erstatning for å trene inn r-lyd. https://sprakhjerte.com/2017/08/27/hva-gjor-vi-nar-barnet-ikke-kan-si-r/:

Litt om skarre-r:

  • Det er vanlig å lage skarre-r på sør- og sørvestlandet.
  • Dette er en friksjonslyd.
  • Den lages ved at tungeryggen legger seg inntil den bløte gane, og lager en trang passasje for luftstrømmen slik at det oppstår friksjonslyd. Den bløte ganen er stram slik at ingen luft slipper ut gjennom nesa.
  • skarre-r kan forekomme både som stemt og ustemt lyd, alt etter som nabolydene er stemte eller ustemte.
  • Skarre-r regnes ikke som en vanskelig lyd å få til.

Om man som forelder er usikker på barnets r-lyd, så kan man kontakte en logoped for å få råd. Det er greit om barnet som i utgangspunktet skulle hatt rulle-r bruker skarre-r. Men hvis man ønsker at barnet som bruker skarre-r heller skal ha rulle-r, så burde man øve på rulle-r, og ikke vente på at den går over til rulle-r av seg selv.

Lykke til!

Kilder: Ingebjørg Skaug, «Språklydlære med øvelser»

Spill · Uttale

«Hopp i havet»

«Hopp i havet» er et spill jeg har brukt mye i språk- og uttaletrening. Man kan bruke bilder av det man ønsker å trene på, enten det er ord knyttet til kategorier, eller bilder for å øve på uttale av ord. Jeg har nylig laget meg nye bilder til «Hopp i havet»-spill. Bildene jeg har laget nå inneholder ord med konsonant og vokal.

Slik spiller vi «Hopp i havet»:

  • Hver spiller tar noen kort hver (3-4 pleier å være et passende antall).
  • Resten av kortene legges i et «hav» på bordet med baksiden opp.
  • Poenget er å samle flest mulig par. Du forsøker å samle par ved å spørre en motspiller om et kort du ønsker deg, for eksempel «Har du pølse?». «Har du pære?». Hvis motspilleren har kortet du spurte etter, skal han gi deg dette. Hvis han ikke har dette skal han si «Hopp i havet», og du kan da i stedet trekke et nytt kort fra «havet» på bordet. Så går turen videre til neste spiller.
  • Når du har et par skal du legge paret ned på bordet ved siden av deg. Par får du enten ved å ha fått et kort fra en motspiller, eller ved at du trekker fra «havet» på bordet.
  • Den som har flest kort når alle kortene er brukt opp har vunnet spillet.
  • For å få flere repetisjoner og mer øvelse kan alle benevne bildene de har foran seg når spillet er slutt.

Man kan velge om man vil legge alle kortene spredt utover bordet, som et «hav». Eller man kan legge kortene i en bunke. Noen barn liker godt å ha kortene samlet i bunke, mens andre syns det er mest stas med et stort hav av kort. Stort sett pleier jeg å lage et hav av kortene.


Lykke til!

Språktrening er gøy 😉

Ord og begreper · Uttale

Språkutvikling hos barn

Etter å ha jobbet 16 år i barnehage, så bestemte jeg meg i høst for å starte på logopedutdanning, noe jeg har hatt lyst til i flere år. Og det er en veldig spennende og lærerik utdanning, og hvor jeg får faglig påfyll på de områdene som jeg interesserer meg mest for, nemlig språk og kommunikasjon. I de årene jeg har jobbet med barn i barnehagen, har jeg fått hjelpe mange barn med språk- og uttalevansker, og det er så spennende å jobbe med dette.

Det hender jeg får henvendelser fra foreldre og pedagoger som er bekymret for språkutvikling hos barn, og som lurer på hva som er normal utvikling og når de bør være bekymret. Nå er det store variasjoner i når barn tilegner seg språklige ferdigheter, men jeg tenkte jeg skulle skrive litt generelt om språkutvikling hos barn, og hva vi kan forvente ved ulik alder.

Språktilegnelse fra 0-1 år:

Språkutvikling starter lenge før barna sier sine første ord. Spedbarn kommuniserer med gråt, smil, mimikk og lyder, og når barnet er rundt et halvt år begynner de med det vi kaller babling. Barnet har da fått bedre motorisk kontroll over taleorganene, og kan lage flere vokal- og konsonantlignende lyder som «da-da» og «ba-ba». Lydmønstrene i bablingen preges av språket de er omgitt av. Selv om barnet ofte sier sine første tolkbare ord rundt ettårsdagen, så vil fremdeles språkproduksjonen være preget av babling i flere måneder fremover.Tidlig kommunikasjon mellom spedbarnet og omsorgspersoner preges av turtaking der barnet og den voksne er oppmerksomme på hverandre. Slik tidlig felles oppmerksomhet er viktig og danner grunnlaget for videre språktilegnelse.

Det ser ut til at barnets hjerne er spesialisert for språkbearbeiding allerede fra fødselen. Lenge før barn begynner å forstå hva ord betyr, lærer de å skille ut de vanligste ordene fra talestrømmen de hører. Og gradvis erfarer de at lydene og ordene de hører får innhold eller mening, og at de kan bruke ordene for å oppnå noe, eller for å få oppmerksomhet. I starten er forståelsen av ord knyttet til her-og-nå situasjoner, og det er vanlig at barnet bruker samme ord om alt som likner, for eksempel at barnet bruker ordet vov-vov som felles for alle dyr.

Mot slutten av første leveår kan barnet kjenne igjen en del ord som brukes ofte, og noen barn kan begynne å si noen ord selv. Forståelsen av ord pleier å komme før bruken av ord. Men i denne alderen kan det være store variasjoner i talespråklige ferdigheter.

Språktilegnelse fra 1-3 år:

Rundt ettårsalderen forstår de fleste barn en del ord de hører i hverdagen. Mange av ordene de forstår og bruker er knyttet til her- og nå situasjoner, og de er altså avhengig av situasjonen for å forstå. De første ytringene vil bare bestå av ett ord, og barnet begynner å bruke gester og tonefall. Det er vanlig at barn forstår innholdet i langt flere ord enn dem de bruker selv.

Selv om mange barn feirer sin første bursdag uten å kunne si et eneste ord, vil de fleste ha tilegnet seg et stort vokabular når de fyller to år. I første halvdel av annet leveår går tilegnelsen av nye ord relativt sakte. Det er vanlig at barnet øker ordforrådet med 1-2 ord i uken. Rundt 18-20-månedersalderen forandrer dette seg ofte dramatisk. Plutselig kan barnet begynne å produsere opptil ti nye ord om dagen. Denne raske økningen av ord kalles ofte «ordspurten», og kommer ofte når barnet har et aktivt ordforråd på 30-50 ord. Men det er store variasjoner hos barna, og det er heller ikke uvanlig at barna fremdeles ikke sier så mange ord. Det kan være vanskelig å måle hvor mange ord barn forstår, men i toårsalderen har de fleste barn en relativt god språkforståelse, og man regner med at barn i annet leveår forstår omtrent fem ganger så mange ord som de sier. I denne perioden begynner de ofte å sette sammen ytringer med ett ord til ytringer med to ord.

Ettordsytringer opptrer gjerne når barnet er 15-18 månder gammelt, og toordsytringene kommer ganske raskt etter dette. Overgang til flerordsytringer markerer ofte et viktig fremskritt i barnets språkutvikling.

Barn i 2-3 årsalderen har vanligvis en stor vekst i ordforrådet. De bruker språket aktivt for å få svar på ting, og for å formidle ønsker og behov. Barna behersker etter hvert grammatiske regler og begynner for eksempel å bøye ord.

Til å begynne med vil barnet som regel bøye uregelmessige verb som ‘le’ og ‘gå’ riktig i preteritum, ved at de sier ‘lo’ og ‘gikk’.
Senere, når barnet er i 2-3 årsalderen, vil det gjerne gå over til former som ‘ledde’ og ‘gådde’. Dette kan kanskje oppleves som et tilbakeskritt, men markerer faktisk det motsatte. Det betyr nemlig at barnet har forstått at ordene består av flere deler (stamme og bøyninger), og at det finnes regler for hvordan ord kan bøyes.

Mange barn i treårsalder har relativt god uttale, men også her er det store variasjoner, og det er fremdeles ikke vanlig at de behersker dette fullt ut.

Språktilegnelse fra 3-6 år:

Fra treårsalder kan barna i større grad delta i samtaler om noe som ikke skjer her- og nå, og det betyr at de behersker et situasjonsuavhengig språk. Det betyr at de kan delta i samtaler om ting som har skjedd, eller om noe som skal skje. Det er også vanlig at ordforrådet øker raskt i denne alderen, og språket blir svært viktig for deltakelse i lek og sosialt samspill.

I denne alderen øker oftest interessen for språkets form, og de kan tulle og tøyse med ord.

I fireårsalderen øker forståelsen for å systematisere ord og begreper i over- og underbegreper, for eksempel at katt, hund og kanin er dyr.

Språklyder og uttale:

Fonologi har med språklyder å gjøre, hvordan språklyder læres, og hvilken funksjon de har. For barn vil fonologisk utvikling innebære å kunne forstå og følge reglene ved bruk av språklyder. Denne utviklingen begynner når barnet oppdager og produserer språklyder.

I tre-fireårsalderen er det vanlig at noen av lydkombinasjonene er forenklet. Det er likevel viktig at barnet kan reflektere rundt lydkombinasjonene, selv om de ikke brukes helt riktig enda. Det heter fonologisk bevissthet, og innebærer at barnet kan reflektere rundt ordets form, og ikke bare innhold. Å oppdage at ord rimer, begynner på samme bokstav osv. er med på å utvikle den fonologiske bevisstheten, og barn i fem-seksårsalderen blir stadig mer opptatt av språkets form.

Ved fireårsalder kan barn oftest uttale de fleste språklydene og lydkombinasjonene i enkle og kjente ord, men for mange tar det fortsatt tid før de mestrer dette helt, her er det store variasjoner. Noen språklyder og ord med mange stavelser kan fortsatt være vanskelig for en del.

Det er normalvariasjoner i når språklige milepæler nås, men rekkefølgen på når man utvikler lydene er stort sett den samme.

Vokallydene kommer som regel på plass først, og skal være på plass ved treårsalder. E I O U Y Æ Ø Å

I tillegg regner man med at 3-åringen mestrer lydene ‘m’, ‘b’, ‘p’, ‘h’.

  • Ved 4 år regner man med at disse lydene skal være på plass: ‘n’, ‘t’, ‘d’, ‘l’, ‘f’, ‘v’, ‘j’.

  • Ved 5 år mestres som regel lydene ‘k’, ‘g’, ‘ng’.
  • Ved 6 årsalder: ‘r’ – lyd, og retroflekse lyder (-rt, -rd)
  • Mange barn mestrer ikke ‘s’ – lyd før 7 år (etter tannfelling).
Tooth, Dentist, Tooth Enamel, Toothpaste, Teeth, Health
  • Konsonantforbindelser er ofte de lydkombinasjonene som er vanskeligst for barnet å tilegne seg, og det forventes at de er på plass i perioden mellom 4-7 år. Eksempler på ord med konsonantforbindelser er ‘klokke’, ‘blyant’, ‘klippe’,’skole’.

  • De fleste språklydene tilegnes innen barnet er fylt seks år, men fortsatt kan barn i denne alderen streve med s-lyd, skj- og kj-lyd, samt r-lyden.

Barn med forsinket språkutvikling og språkvansker:

Det er store individuelle variasjoner i barns språkutvikling. Når barn strever med språket kan det skyldes forsinket språkutvikling eller en språkvanske. Ofte kan det være vanskelig å forutsi hvilke barn med forsinket språkutvikling som senere vil ha språkvansker.

Barn som strever med språk kan ha reseptive vansker (vansker med å forstå språk), ekspressive vansker (vansker med talespråk), og pragmatiske vansker (vansker med å bruke språk). Disse områdene overlapper hverandre, og barn kan streve med språk innen flere eller alle disse områdene.

Talespråklige utfordringer:

Noen barn har god språkforståelse, men kan ha vansker med å uttrykke seg. Det kan blant annet vise seg ved at de strever med å finne ord, eller strever med setningsoppbygging, og det gjør det vanskelig å bruke språk i samtale og lek.

Barn som strever med talespråket kan også ha utfordringer knyttet til språkets lydsystem. Alle små barn uttaler ord feil, og forenkler mønstrene i språket, det er en del av den normale utviklingen på vei mot voksenspråket. Eksempler på forenklingsmønstre kan være at barnet sier ‘tate’ i stedet for ‘kake’, ‘kåg’ i stedet for ‘tog’, ‘te’ i stedet for ‘se’ eller ‘lis’ i stedet for ‘ris’. De tre-fire første årene er det vanlig at en rekke lyder utelates (for eksempel at ‘trapp’ blir til ‘tatt’), eller byttes ut med hverandre (‘sitte’ blir ‘titte’), og det er også vanlig at lyder assimileres til hverandre, det vil si at to lyder i ett ord blir likere hverandre (for eksempel at ‘låne’ blir ‘nåne’). Slike utfordringer med lydsystemet er vanlig hos yngre barn, men hvis barnet fortsatt bruker mange forenklingsmønstre i 4-5 årsalderen kan det være tegn på underliggende språkvansker, og burde undersøkes nærmere.

Barn med sen språkutvikling:

Det er store normalvariasjoner i når de ulike språklige milepælene nås. Enkelte barn sier sine første ord allerede i ni-ti månedersalderen, og begynner å sette sammen ord før de er halvannet år gamle. Andre barn venter med ordene til de er omkring halvannet, og begynner ikke med ordkombinasjoner før de er rundt to år.

Det varierer også mye i når de ulike språklydene kommer på plass. For eksempel har mange toåringer allerede mestret /r/ – lyden, mens andre begynner å uttale den først ved skolestart. På grunn av den store variasjonen i typisk utvikling har man ofte uttrykt en holdning om at man «bør vente og se» når et barnehagebarn er sent ute med språket. Men ettersom det kommer frem mer kunnskap om atypisk språkutvikling, så ser det ut til at denne holdningen er i ferd med å endre seg.

Barn som er sene med å prate identifiseres gjerne i toårsalderen, og kriteriet er gjerne at de sier færre enn 5o ord, eller ikke har begynt å kombinere ord ennå. Mange barn i denne gruppen («late talkers») vokser av seg vanskene og tilegner seg språkferdigheter innen normalområdet. Men samtidig kan man være oppmerksom på at en del barn med sen språkutvikling har høyere risiko for utviklingsmessige språkvansker og dysleksi.

Hvis man er i tvil om barnet er forsinket i språkutviklingen, eller om barnet kan ha en språkvanske, så er det best å ta kontakt med PPT, eller en logoped som kan hjelpe å vurdere dette. Tidlig identifisering av språkvansker er viktig, slik at barnet kan få nødvendig hjelp.

Kilder:

Janne von Koss Torkildsen, 2010: Håndbok i sped- og småbarns psykiske helse, «Barns tidlige språktilegnelse».

Dodd, B., 2010: Differential Diagnosis and Treatment of Children With Speech Disorder.

Skaug, I., 2017: Norsk språklydlære med øvelser.

Lier, A.B & Johnsgaard, Y. M., 2017: En undersøkelse av Dodds klassifisering av språklydvansker hos norske barn.

Udir.no

Fonologisk bevissthet · Uttale

Epletreet med bokstaver

Jeg har tidligere tipset om en aktivitet jeg har brukt med barn, hovedsakelig til uttaletrening, nemlig et epletre med bokstaver. Nå har jeg laget en ny versjon av epletreet, og det kan brukes til å øve på bokstaver/bokstavlyder, eller som en aktivitet med barn som strever med å uttale alle lydene i ord. Jeg brukte denne aktiviteten med ei jente som strevde med å uttale k- og g-lyd i ord, samt konsonantsammensetninger. Hun hadde god nytte av å se alle bokstavene som skulle med i ordet når hun sa ordet, da ble det tydeligere for henne at hun måtte ha med alle lydene i ordet. Barn med fonologiske vansker kan streve med å identifisere og organisere språklydene, noe som kan påvirke uttalen. Jeg opplevde at når denne jenta fikk visualisert bokstavene, så var det lettere for henne å få med alle lydene i ordet. Hun kunne også bruke lengre tid på å oppfatte alle lydene, og dermed kan vi tenke oss at dette var en god støtte for henne når hun skulle lagre ordet i sitt språklige leksikon. Visuell støtte hos barn med språkvansker støtter lagringen av ordene, ved at de kan holde lydene lengre i arbeidsminne, slik at de lettere lagres videre i langtidsminne. Et ord du hører er bort med det samme du har sagt det. En del barn har behov for lengre tid til å lytte til ordet for å kunne lagre det. Og det er ikke så lett når ordet blir borte med en gang man har sagt det. Da er det god hjelp å visualisere lydene i ordet.

Slik bruker jeg epletreet:

  • Barnet får et epletre, og ved siden av treet ligger en bunke med de kortene/ordene vi skal øve på. Foran barnet ligger også bilder av epler med små eller store bokstaver på.
  • Barnet trekker et kort og plasserer kortet i ruten under epletreet. Så skal barnet lage ordet ved å plassere eplene med bokstaver i epletreet. Man kan velge å bruke små eller store bokstaver.
  • Hver gang barnet plasserer et eple med bokstav i treet, så sier vi bokstavlyden. Her passer vi på å si lyden til bokstaven i stedet for navnet på bokstaven.
  • Når eplene med bokstaver er satt i riktig rekkefølge, så kan man si ordet ved å flytte fingeren bortover bokstavene fra venstre mot høyre.
  • Man kan velge om man vil ha kort med bilder, hvor også ordet er med, eller om man kun ønsker bildet, slik at barnet må lytte ut lydene i ordet selv, noe som krever mer av barnets lyderingsferdigheter. Men dette kan tilpasses ut ifra barnets behov og nivå av utvikling.

Lykke til!

Språktrening er gøy 😉

Ord og begreper · Uttale

Eplespillet

Eplespillet er et memoryspill laget til språk- og uttaletrening. Det spilles som et memoryspill der man blander bildene, og hvor hver spiller trekker to kort om gangen for å se om man finner to like bilder. Når man får like bilder beholder man det som par. Den som har samlet flest par til slutt vinner.

Min erfaring er at barn liker at vi har ulike navn på spillene våre, og derfor ble dette «Eplespillet». Bakpå bildene har jeg limt bilder av eplene, og vipps ble det et eplespill 😉

Bildene til eplespillet inneholder ord som begynner på ulike språklyder. Noen ganger jobber vi kun med en språklyd om gangen, for eksempel G-lyd, mens andre ganger kan vi jobbe med for eksempel G-lyd og K-lyd samtidig.

Spill gjør alltid språktreningen morsommere.

Lykke til!

Språktrening er gøy 🙂

Spill · Uttale

Stigespill

IMG_1539

Her kommer tips til et morsomt spill som jeg har brukt i uttaletrening med barn. Det pleier å være veldig populært, og når barna synes det er morsomt, så er det lettere for oss voksne å få sneket inn nødvendig trening på ord.

Jeg har laget stigespill med ord som begynner på ulike uttalelyder. Hvert spill inneholder ord som begynner på en bestemt språklyd.

 

Slik spiller vi:

  • Hver spiller velger en spillebrikke.
  • Så kaster vi terning etter tur. Man flytter brikken bortover brettet med det antallet terningen viser. Mens du flytter brikken sier du ordene du kommer på.
  • På brettet er det noen slanger, og noen stiger. Hvis man lander på hodet til slangen, så sklir man ned til feltet som er ved haletippen til slangen. Hvis man derimot kommer på en stige, så klatrer man opp til toppen av stigen.
  • Den som kommer først i mål har vunnet.

 

 

 

 

Lykke til!

Språktrening er gøy 🙂